Hvis du har anskaffet en stjernekikkert med ekvatorialmontering og motorisering i begge akser så har du kommet et godt stykke på vei. Mange begynner med et standard digitalt kamera, speilrefleks eller uten speil. Til de aller fleste stjernekikkerter får du kjøpt adapter til kjente kameramerker som f.eks. Canon og Nikon. I tillegg må du ha et guidekamera og en guidekikkert for å korrigere kikkertens bevegelser ved lange eksponeringstider. Et dedikert astrokamera med kjøling er best, men disse er ofte dyre, og du kan få gode bilder selv med brukte speilreflekskameraer. Jeg bruker et Canon 200D, det har lav vekt og gir gode bilder.
Når du kjøper stjernekikkert og ekvatorialmontering, sjekk hvor stor belastning monteringen er oppgitt til å tåle. Det oppgis ofte 2 tall, ett for visuell observasjon og ett for astrofotografering. En Skywatcher EQ5 montering er oppgitt til maks 9 kg for visuell bruk og 6 kg for astrofotografering. Typisk er ekvatorialmonteringenes kapasitet for astrofotografering 2/3-deler av kapasiteten for visuell observasjon. En av grunnene til at det er slik er at det har ikke så mye å si om et lite vindpust lager en kortvarig vibrasjon i kikkerten ved visuell vibrasjon, men ved astrofotografering betyr det et bilde som ikke kan brukes. Når du velger teleskop i forhold til monteringen, ta hensyn til at guidekikkert med sitt kamera samt kameraet på stjernekikkerten også veier en del og må tas med i regnestykket for ikke å overstige monteringen sin kapasitet for astrofotografering.
Guidekikkert og guidekamera:
Hvis du skal kjøpe guidekikkert og guidekamera, må du ta hensyn til stjernekikkertens brennvidde og pixelstørrelsen på astrokameraet samt brennvidden på guidekikkerten og pixelstørrelsen på guidekameraet (Det ble 4 ting å passe på samtidig :)). En bitteliten guidekikkert kan ikke guide et enormt teleskop, det er visse rammer en må holde seg innenfor. Det finnes ikke absolutte grenser, men det finnes tommelfingerregler, og det er enklest å forklare med et eksempel. Pixelstørrelsen på kamerasensorene finner du som regel ved et enkelt google-søk på din kameratype.
Et eksempel:
SKB (stjernekikkert brennvidde) = 1320 mm
AKP (astrokamera pixelstørrelse) = 3,72 micron
GKB (guidekikkert brennvidde) = 183 mm
GKP (guidekamera pixelstørrelse) =2,2 micron
F (Forholdstall) = (GKP x SKB) / (AKP x GKB)
F = (2,2 X 1320) / (3,72 X 183)
Dette gir F = 4,27
Ideelt sett burde F være lik 1, men fordi programvare til guiding og moderne sensorer er svært følsomme, så kan de detektere bevegelser i stjernene på ned til 0,1 pixler på guidekameraet sin sensor. F-tallet kan derfor være maksimalt opp mot 10. Eksempelet her med 4,27 er ok, det er tall fra min egen rigg og den guider godt.
Justering av polaksen:
Ved astrofotografering er det avgjørende at polaksen på monteringen peker så nøyaktig som mulig mot stjernehimmelens nordpol. Hvis du ikke har et eget sted det monteringen kan stå fast opprigget, kan du spare mye tid ved å investere i et Polar-teleskop. Dette er et lite teleskop som ser gjennom monteringen sin polarakse, og hjelper deg med rask og ganske nøyaktig justering av polaksen. Det er også svært nyttig å ha et vaterpass på selve monteringen for å kontrollere at den står horisontalt. Når du setter opp monteringen, må du alltid justere den horisontalt før du justerer polaksen. Det finnes også programvare for justere polaksen enda mer nøyaktig ved hjelp av guidekameraet eller astrokameraet, både PHD2, N.I.N.A. og SharpCap har funksjonalitet for dette.
Korrigering av Coma-feil
Dersom du har et Newton-teleskop, så har slike teleskop en optisk feil som kalles Coma. Mot kantene av bildet blir ikke stjernene skarpe, men får en kometlignende hale. For å korrigere dette må du bruke en comakorrektor. Det er en linse som settes mellom teleskopet og kameraet. En comakorrektor gir som regel teleskopet noe lengre brennvidde, typisk 10%, men det er avhengig av hvilken type du kjøper. Coma-korrektorer er optimalisert for et enkelt F-tall, men har som regel et område av F-tall de fungerer greit innenfor. Det er viktig å sjekke dette før du kjøper. F-taller er forholdet mellom brennvidden og speilets diameter. Et teleskop med 1000mm brennvidde og et speil eller linse med 200mm diameter har F-tall 5 (1000 dividert på 200). En annen ting som er viktig å sjekke før anskaffelse er at fokuseringsmekanismen kan trekkes langt nok utover fra normalt fokus. I dataene til comakorrektoren vil det være oppgitt backfokus. Det er avstanden fra der du får skarpe bilder med kameraet uten comakorrektor pluss så mye du må kunne skru fokuseringsmekanismen utover. Dette er enkelt å måle.
Før jeg begynte med astrofotografering leste jeg at når en setter opp et teleskop og har fått polaksen riktig justert, så må en typisk finne tre eller flere stjerner som en sikter inn teleskopet mot som en krysspeiling, slik at teleskopets elektronikk får kalibrert teleskopets styring og treffer riktig når du ber det gå til en gitt posisjon på himmelen.. Dette er en mulig fremgangsmåte, men jeg har aldri brukt den. Jeg foretrekker Plate Solving og synes det er mye enklere.
Så hvordan fungerer Plate Solving?
Plate Solving bruker en database som inneholder tusenvis eller millioner av stjerner over hele stjernehimmelen, og deres posisjoner. Hvis jeg f.eks. ber teleskopet mitt gå til posisjonen for M33 (Andromeda galaksen), så går motorene litt, og når de stopper, er teleskopet der elektronikken tror M31 er. Da trykker jeg på knappen Plate Solve i programvaren jeg bruker – NINA. Kameraet tar et bilde, bildet blir automatisk sammenlignet med databasen, og teleskopets egentlige posisjon blir funnet. Dersom teleskopet har feil posisjon, styres det automatisk til riktig posisjon. Programvaren tar et nytt bilde, og prosessen gjentar seg inn til teleskopet står i riktig posisjon. Typisk tar Plate Solve 3 bilder, grovjustering, finjustering og bekreftelse på at teleskopet har funnet objektet. Genialt, ikke sant? Og det aller beste er at Plate Solve-databaser og programvaren for å bruke de er gratis. Jeg bruker databasen fra ASTAP som førstevalg (du kan koble til to databaser i NINA), den er rask og kan anbefales. ASTAP-databasen kan lastes ned og installeres, det er veldig praktisk hvis du er ute i felten og ikke har internett.
Valg av programvare til astrofotografering:
Etter ganske kort tid oppdaget jeg at det er enklest å bruke en pc til å styre hele showet når du skal ta bilder. Programmene jeg har i bruk nå er disse:
ASCOM – Drivere og program som lar de ulike komponentene “snakke sammen”
ASTAP – Database for Plate Solving
SharpCap – Fullstendig plattform for astrofotografering, jeg bruker den til justering av polaksen fordi jeg ikke fikk NINA sin funksjon til å virke på mitt teleskop. Mange amatørastronomer bruker SharpCap slik jeg bruker NINA, og det er et program som er verdt å kikke på. Lisensen er billig, rundt 120 kroner pr. år.
PHD2 – Program for guiding av teleskopet
Stellearium – Stjerneatlas
NINA – Hovedprogrammet som kobler alt sammen, planlegging og utførelse av fotograferingen
Arbeidsflyt ved astrofotografering:
Når et objekt er valgt i Stellarium, kan du hente posisjonen i NINA med et klikk, og be teleskopet gå til posisjonen samt kjøre Plate Solve. PHD2 brukes til å guide teleskopet. PHD2 kobles til teleskopets styring og guidekikkerten, og det også kan kobles til i NINA, slik at du kan følge med på ar du har god guiding mens du tar bilder. Kameraet styres fra NINA. NINA har både enkle og svært avanserte muligheter for å ta bildesekvenser. Når du har funnet objektet du vil ta bilder av, kan du f.eks. legge inn en sekvens med 100 bilder, 90 sekunder hver. NINA har også mulighet til å Plate-Solve et bilde du har tatt tidligere, slik at du kan gå tilbake til nøyaktig samme posisjon kveld etter kveld.
Kamera, teleskop og guidekamera er koblet til en USB-hub ved teleskopet, Derfra går en enkelt USB-kabel til datamaskinen. Når alt er koblet sammen inkludert strøm til teleskopet far et 12 volts batteri, bruker jeg denne oppstartssekvensen:
1. Start ASCOM og koble til teleskopet
2. Starte PHD2, koble til teleskop og guidekamera.
3. I NINA, koble til teleskop, kamera og PHD2
4. Søk etter objektet du vil fotografere i NINA, trykk på slew.
Alternativt kan du finne objektet i Stellarium, og hente posisjonen i NINA, I stellarium kan du legge inn dataene om ditt teleskop og kamera, og se nøyaktig hvor stort objektet blir i kameraet,
For å hente posisjonen i NINA, må serverfunksjonen i Stellarium være aktivert. Det gjøres i Innstillinger – Plugins – Fjernkontroll i Stellarium.
Stellarium – aktivere server
I NINA henter du posisjonen under Framing. Du kan deretter velge Slew and center, teleskopet vil da gå til posisjonen og kjøre Plate Solve.
5. Starte guiding i PHD2
Deretter kan du gå til Sequencer i NINA, Add New Target, legge inn antall bilder og eksponeringstid, trykk play og du er i gang!
I NINA har du full kontroll over prosessen når fotograferingen pågår. Det anbefales å lese dokumentasjonen på nettsidene til NINA. The Lazygeek har mange gode filmer på Youtube der han forklarer og viser bruken av programmet, takk for hjelpen! Det er egentlig ganske fantastisk hvor god programvare som er tilgjengelig for amatørastronomer helt gratis. I denne artikkelen er det kun forklart litt basics, det ligger vanvittig avanserte muligheter for den som tar seg tid til å lese og lære mer. Det finnes mange veier til målet, hensikten med denne artikkelen er ikke å forklare alle mulige alternativer, men å vise en mulig vei til å komme i gang med astrofotografering. Astrofotografering er ganske nerdete, og det krever litt innsats for å komme i gang. Heldigvis finnes Google og mange forum for amatørastronomer. Det er alltid noen som har hatt problemet før deg, og hvis du ikke finner svaret ved et søk, så er det alltid noen som hjelper deg inne på et forum. Helt til slutt oppfordrer jeg alle til å sende noen kroner hvis du kan til de som lager gratis programvare for amatørastronomer. Det koster penger å drifte webservere selv om programvaren er gratis, så gi litt støtte til de som jobber gratis for at vi skal ha en artig hobby!
